I 2020 markerte Torunn Skjelland og jeg 15 år med kunstneriske samarbeid og hittil 13 gjennomførte kunstprosjekter med utstillingen FEMTITO, som henspiller på antall uker i et år. Tidligere har vi jobbet prosessorientert med veggmaleri-installasjoner i utstillingsrom og i uterom. Vi har gjort både temporære og permanente kunstprosjekter, som det 60 meter lange veggmaleriet MARE NOSTRUM i regi av Nobel Fredssenter, fasademaleriet OUT OF PLACE på barneskolen i Vevring, permanente kunstprosjekt i offentlig rom på skolene Brynseng, Lusetjern og Kolvikbakken, i tillegg til stedsspesifikke verk i ulike museer og gallerier, som på Haugar Kunstmuseum og i Oslo kunstforening. Resultatene i utstillingsprosjektene våre har vært uforutsigbare, også for oss, helt fram til åpningsdagen. Vi bruker materiale som foto, gjenstander, samtaler og ideer som utgangspunkt for maleriske utforskningen i rom, i en dynamisk samarbeidssituasjon med fokus på prosess.

Hovedtyngden av kunstproduksjonen vår foregår likevel som enkeltstående kunstnere på hvert vårt atelier. For hvert prosjekt vi gjør sammen så ønsker vi å utforske noe nytt. I prosjektet FEMTITO som vi viste som utstilling på galleri Christinegaard, benyttet vi oss derfor av en annen strategi enn tidligere. Den ga oss mulighet til større individuell fordypning i maleriet over tid og utfordret samarbeidet vårt på en ny måte. Rammene vi satte for oss selv var individuelt arbeid gjennom ett år på 26 bilder hver i samme format på like MDF-plater(80×60 cm og 40×30 cm). Vi arbeidet hver for oss med bildene gjennom året uten tilgang til hverandres arbeid. Maleriene kunne være basert på ideer, rene materialutforskninger, skisser eller ferdige arbeider, inngå i andre kunstneriske aktiviteter vi syslet med det året, eller være en motsats til nettopp det, -en avkobling fra de andre prosjektene.

Mandag 10. Februar 2020, 3 dager før åpningen, ankom vi galleriet med to sett ferdige ”brikker” i form av malerier. Utstillingsrommet ble dermed omgjort til et laboratorium der vi forsøkte å sette brikkene sammen. Jakten på interessante sammenhenger og kontraster startet. Galleriet ble nå rammen for et totalverk. Monteringen av bildene ble mer enn henging av bilder,- den dannet selve rammen for utstillingens innhold og visuelle helhet.

Spørsmål vi stilte oss før sammenstillingen av de 52 verkene til ett verk var blant annet: Hva skjer når vi rekontekstualiserer egne arbeider inn i et fellesarbeid? Hva skjer når vi sammenstiller bildene og hva skjer i rommet i mellom dem? Hvordan kan perspektiver og meningsinnhold forflyttes eller endres ved sammenstillingen? Hvilke malerier vil ”tilhøre” hverandre umiddelbart og i hvilke vil det skape en ubalanse eller en grell kontrast? Vil noen bilder måtte bli stående for seg selv? Vil vår lange rekke med samarbeidsprosjekter og vårt lange vennskap gjenspeiles i de individuelle maleriske og motivmessige valgene og uttrykkene? Hvilke vurderinger gjør vi og hva er de basert på? I hvilken grad vil vi være enige med hverandre i vurderingene og i hvilke tilfeller oppstår de eventuelle uenighetene? Utfallet var uvisst, også for oss selv, fram til åpningsdagen. Da fremstod utstillingen som en helhet ingen av oss kunne forutse bare dager tidligere.