FEMTITO

Utstilling med Torunn Skjelland på Galleri Christinegaard, Bergen

13.02.2020 – 08.03.2020.

I nøyaktig ett år arbeidet Torunn Skjelland og jeg med maleriene til utstillingen FEMTITO som ble vist på galleri Christinegaard i Bergen i 2020. Vi laget 26 malerier hver i løpet av ett år i et gitt format til prosjektet. Først tre dager før utstillingen så vi hverandres malerier for første gang. De 52 maleriene utgjorde brikkene som dannet én helhetlig utstilling.

I 2020 markerte Torunn Skjelland og jeg 15 år med kunstneriske samarbeid og hittil 13 gjennomførte kunstprosjekter med utstillingen FEMTITO, som henspiller på antall uker i et år. Tidligere har vi jobbet prosessorientert med veggmaleri-installasjoner i utstillingsrom og i uterom. Vi har gjort både temporære og permanente kunstprosjekter, som det 60 meter lange veggmaleriet MARE NOSTRUM i regi av Nobel Fredssenter, fasademaleriet OUT OF PLACE på barneskolen i Vevring, permanente kunstprosjekt i offentlig rom på skolene Brynseng, Lusetjern og Kolvikbakken, i tillegg til stedsspesifikke verk i ulike museer og gallerier, som på Haugar Kunstmuseum og i Oslo kunstforening. Resultatene i utstillingsprosjektene våre har vært uforutsigbare, også for oss, helt fram til åpningsdagen. Vi bruker materiale som foto, gjenstander, samtaler og ideer som utgangspunkt for maleriske utforskningen i rom, i en dynamisk samarbeidssituasjon med fokus på prosess.

Hovedtyngden av kunstproduksjonen vår foregår likevel som enkeltstående kunstnere på hvert vårt atelier. For hvert prosjekt vi gjør sammen så ønsker vi å utforske noe nytt. I prosjektet FEMTITO som vi viste som utstilling på galleri Christinegaard, benyttet vi oss derfor av en annen strategi enn tidligere. Den ga oss mulighet til større individuell fordypning i maleriet over tid og utfordret samarbeidet vårt på en ny måte. Rammene vi satte for oss selv var individuelt arbeid gjennom ett år på 26 bilder hver i samme format på like MDF-plater(80×60 cm og 40×30 cm). Vi arbeidet hver for oss med bildene gjennom året uten tilgang til hverandres arbeid. Maleriene kunne være basert på ideer, rene materialutforskninger, skisser eller ferdige arbeider, inngå i andre kunstneriske aktiviteter vi syslet med det året, eller være en motsats til nettopp det, -en avkobling fra de andre prosjektene.

Mandag 10. Februar 2020, 3 dager før åpningen, ankom vi galleriet med to sett ferdige ”brikker” i form av malerier. Utstillingsrommet ble dermed omgjort til et laboratorium der vi forsøkte å sette brikkene sammen. Jakten på interessante sammenhenger og kontraster startet. Galleriet ble nå rammen for et totalverk. Monteringen av bildene ble mer enn henging av bilder,- den dannet selve rammen for utstillingens innhold og visuelle helhet.

Spørsmål vi stilte oss før sammenstillingen av de 52 verkene til ett verk var blant annet: Hva skjer når vi rekontekstualiserer egne arbeider inn i et fellesarbeid? Hva skjer når vi sammenstiller bildene og hva skjer i rommet i mellom dem? Hvordan kan perspektiver og meningsinnhold forflyttes eller endres ved sammenstillingen? Hvilke malerier vil ”tilhøre” hverandre umiddelbart og i hvilke vil det skape en ubalanse eller en grell kontrast? Vil noen bilder måtte bli stående for seg selv? Vil vår lange rekke med samarbeidsprosjekter og vårt lange vennskap gjenspeiles i de individuelle maleriske og motivmessige valgene og uttrykkene? Hvilke vurderinger gjør vi og hva er de basert på? I hvilken grad vil vi være enige med hverandre i vurderingene og i hvilke tilfeller oppstår de eventuelle uenighetene? Utfallet var uvisst, også for oss selv, fram til åpningsdagen. Da fremstod utstillingen som en helhet ingen av oss kunne forutse bare dager tidligere.

FIFTY-TWO

Exhibition with Torunn Skjelland at Galleri Christinegaard, Bergen
February 13, 2020 – March 8, 2020

For an entire year, Torunn Skjelland and I collaborated on the paintings for the exhibition FIFTY-TWO, presented at Galleri Christinegaard in 2020. Each of us created 26 paintings in a specified format, and we only saw each other’s work for the first time three days before the exhibition opened. Together, these 52 paintings formed a cohesive display.

In 2020, we celebrated 15 years of artistic collaboration and 13 completed projects with this exhibition, FIFTY-TWO, referencing the number of weeks in a year. Our previous work had focused on process-oriented wall mural installations in exhibition spaces and outdoor environments. We have undertaken both temporary and permanent art projects, including the 60-meter mural MARE NOSTRUM, commissioned by the Nobel Peace Center, and the facade mural OUT OF PLACE at the school in Vevring. Our permanent projects have been installed in public spaces at schools like Brynseng, Lusetjern, and Kolvikbakken, as well as in museums and galleries such as Haugar Art Museum and Oslo Art Association. The outcomes of our exhibition projects have often been unpredictable, even for us, right up to the opening day.

For FIFTY-TWO we adopted a different strategy that encouraged greater individual immersion in painting and challenged our collaboration in new ways. We set the framework of working independently over one year, creating 26 paintings each on identical MDF-panels (80×60 cm and 40×30 cm). Throughout the year, we painted separately without access to each other’s work. The paintings could stem from ideas, material explorations, sketches, or completed pieces, serving as either extensions of our other artistic activities that year, or as diversions from them.

On Monday, February 10, 2020—just three days before the opening—we arrived at the gallery with our completed sets of paintings. The exhibition space transformed into a laboratory as we began to piece the works together, seeking interesting connections and contrasts. The installation process became more than just hanging artworks; it established the framework for the exhibition’s content and visual coherence.

Before assembling the 52 works into a unified display, we asked ourselves several questions: What happens when we recontextualize our individual works into a collaborative piece? How does juxtaposing the paintings influence the space between them? In what ways can perspectives and meanings shift through their arrangements? Which paintings will naturally connect, and which will create imbalance or stark contrast? How will our long history of collaboration and friendship manifest in our individual choices and expressions? The outcome remained uncertain for us right up until the opening day. Ultimately, the exhibition emerged as a cohesive whole that no one could have predicted just days earlier.

Previous
Previous

PROSPEKTER

Next
Next

TJUETRE HORISONTLINJER