Vigdis Fjellheim

271 Blikk, No. 5, Bergen Kunsthall, 2005

271 Blikk

Tidligere prosjekter jeg har utført har tatt utgangspunkt i min omfattende samling av mennesker over flere år. Hovedideen er å samle mennesker i bevegelse på ulike steder og tidspunkt, kutte dem ut, klassifisere dem og plassere dem inn i nye kontekster. Disse eksemplarene er mennesker som beveger seg i det offentlige rom, og ikke vet at de blir fotografert. Kuratoren for min utstilling på Henie Onstad kunstsenter sommeren 2004, Benedicte Sunde, skrev blant annet i katalogteksten: ”Fjellheim spør ikke personene om hun kan få fotografere dem. Da ville mystikken rundt den funnede og den konseptuelle vinklingen miste sin motivasjon. Det er nettopp dette fraværet av bevissthet som fascinerer i motsetning til individets selviscenesettelse når vedkommende vet at han/hun blir fotografert. Fjellheim foretrekker at de ”utvalgte” ikke registrerer hennes snikfotografering og nedtegner umiddelbart i sin registrering at hun er tatt på fersken i gjerningsøyeblikket.”

 Gjennom årenes løp har det altså dukket opp et og annet eksemplar som har oppdaget meg under fotograferingen. Dette har vært ubehagelig. I 271 Blikk går jeg et skritt videre gjennom å dyrke dette ”ekstremsport-aspektet” av fotograferingen. Min selektive, men etter hvert ganske omfattende samling av blikk startet i februar 2005. I stedet for å unngå å bli sett, gjør jeg nå det motsatte. Jeg venter med å ta bilde til det øyeblikket jeg oppdages. De bildene der dette ikke skjer, blir umiddelbart ekskludert fra samlingen.

Jeg forandrer ståsted fra den distanserte betrakteren som innehar kontrollen, til den som også blir betraktet tilbake og setter meg dermed i en langt mer sårbar situasjon. Fordi jeg i neste instans bruker deres blikk på meg i presentasjonen av dem, overtar jeg kontrollen igjen til syvende og sist.

Ved disse tilfellene er det verken registreringen av mennesker som ikke er bevisst kameraet eller registreringen av den selviscenesettelse man nesten umiddelbart lar tre i kraft når man vet et kamera er rettet mot seg, som vises. Det er derimot en registrering av det lille tiendedelssekundet der man oppdager at man blir fotografert men ikke har fått tid til å reagere og tilpasse seg situasjonen. Det er et sårbart og nakent øyeblikk. Ansiktsuttrykkene spenner fra overraskelse til irritasjon, vantro, likegyldighet, munterhet, sinne eller overrumplelse. Blikkene er kategorisert i ulike grupper av slike tilstander. Det ligger en spenning i det at det finnes en forandring i forhold til før og etter fotograferingen i motivets bevissthet.

De som interesserer meg er de som ser meg, og jeg gjør et forsøk på å se meg selv med deres blikk. Dette handler også om å dokumentere møter. Møter man har gjentatte ganger hver dag med forbipasserende på gata, der man får blikkontakt et ørlite sekund, beveger seg videre og knapt har registrert det før det er glemt. Alle andre rundt som ikke inngår i dette møtet, er for meg uten interesse. Derfor gjør jeg en tydelig verdivurdering i maleriene. Det eneste viktige aspektet i bildet, personen som ser meg, vil tre fram mens resten vil forbli bakgrunn. Det er en hyllest til personen som ser meg og blikket vi utveksler.

Serien består av 271 bearbeidete snapshots av blikk, og 10 malerier. Maleriene er malt med akryl på lerret og måler 100×100 cm, 80x80cm og 190x140cm. Serien ble vist i sin helhet på separatutstillingen ”271 Blikk” på no. 5, Bergen kunsthall i 2005.

271 Stares

Earlier projects I have done have all been based upon my extensive collection of people throughout many years. The main idea is to collect people in motion, in various different places and times, then to cut them out, classify them and then to finally reinsert them in new surroundings. These specimens are people that move around in public space, with no knowledge of being photographed. Benedicte Sunde, my curator for the exhibition on the Henie Onstad Art Centre during the summer of 2004 wrote, among other things, in the catalogue:”Fjellheim does not ask for permission to photograph the various objects. If she did, the mystic aura of discovery and the conceptual angling would lose its effect. It is precisely the very absence of being conscious that fascinates, as opposed to the arranged posing of the individual who is aware at the moment of being photographed. Fjellheim prefers that the «chosen» fail to register her paparazzi intent and records immediately in her files if she is discovered in the attempt.”

 Occasionally throughout the years, I have been caught fresh in the act of taking photos. This has been an unpleasant experience. In 271 Stares, I move a step further in pursuing this aspect of «extreme sport» within photography. My select, yet by lately rather extensive collection of «stares» started off in February 2005. Rather than avoiding being caught, I now do the opposite. I wait until the actual moment of discovery before I take my photo. Pictures in which this does not happen are immediately excluded from the collection.

From being the distant spectator in control, I now move into a far more vulnerable situation, where I am also being observed in return. But then again, as I in the next stage employ their stare in the presentation of them, I eventually resume control again.

In these cases, what is displayed is neither the registration of people unconscious of the camera, nor the ordinary posing that immediately takes place when the object is made aware of a camera pointed in one’s direction. Rather it is a registration of the rare tenth of a second in which one realizes the fact that one is being taken a photo of, but where there is no time to react and adapt to the situation. It is an instant of vulnerability and nudity. Their facial expressions range from surprise to irritation, disbelief, indifference, cheeriness, anger and astonishment. The pictures are categorised in various groups of conditions such as these. There is an excitement in that there is a change in the situation before and after, in the object’s consciousness.

What I find most interesting are the ones that see me, and I attempt to observe myself from their perspective. This is also about documenting encounters. Encounters of the kind that are experienced repeatedly every day, with passers-by on the street, where eye contact is made for a split second, and then one moves on, barely registering anything at all, before it is all forgotten. Everyone else not part of this encounter is without interest to me. That’s why I make a careful consideration in the paintings. The only important aspect in the picture –the person spotting me–will be focused upon, whereas everything else forms the background. It is a homage to the person that sees me, and to the look we exchange.

The series comprise 271 processed snapshots of stares, and 10 paintings. The paintings are done in acrylics on canvas and measure 100×100 cm, 80x80cm and 190x140cm. The series was in its full form displayed in the separate exhibition «271 Stares» at no. 5, Bergen Kunsthall in 2005.